Bare en frisk bris

Når du var liten, hvilke tanker gjorde du deg om det å arbeide?

Frasen “mamma/pappa er på jobb” ble litt mer håndfast den dagen du fikk være med og se hvordan det var på “jobben”, og det virket rett så hyggelig – smilende arbeidskollegaer og mamma/pappa som hadde tid å prate og å vise deg rundt.

Senere ble det kanskje en plass du måtte være fordi du trengte penger, mens du egentlig ville sove lenge for deretter å tilbringe tid med venner/kjæreste.

Enda et stykke på veien ble det en plass hvor du fikk din “voksenkontakt”, og fri fra hjemmets og familielivets mas og slit.

Men hva om du én dag ikke lenger har noen jobb?

Jeg har ikke jobb. Jeg sa opp den jeg hadde, og ville prøve å finne en som passet meg og mitt liv bedre. Fortsatt står jeg opp til omtrent samme tid som tidligere, og fortsatt er det et hjem som skal holdes i orden. Jeg har også mange andre prosjekter som jeg nå endelig kan bruke tid på, og dagene flyr avgårde.

Idyll. Det var dét denne tiden skulle vært. Tid for selvrealisering, tid for å ta vare på seg selv. Men man er ikke alene i dette samfunnet, og man blir fort klar over at det å ikke ha jobb, blir sett på som en dødssynd.

Det er først nå jeg har blitt klar over at jeg har i stor grad definert meg selv som individ ut i fra den jobben jeg har hatt. Og at faktisk “alle” omkring meg har gjort det samme (selv om de egentlig aldri har skjønt hva jobben min bestod i). Nå er jeg et null. Å være hjemmeværende er ikke et yrke, det er noe man kan være i helgene eller i feriene. Bare ikke på en vanlig ukedag.

Hjemmeværende. Arbeidsledig. Arbeidssøker. Mellom jobber. Sykemeldt. Alt har like lav status, og man blir sett på som en unnasluntrer.

Men hva vil jeg egentlig? Hvor går veien videre for meg? Jeg må være ærlig og innrømme at jeg vil ha en “karriere” – jeg vil ha makt og anseelse. Jeg vil ha de anerkjennende blikkene fra venner, bekjente og familie – blikkene som sier “suksess”.

Før jeg kommer så langt, må jeg definere

1. hva er min kompetanse
2. hva er min målsetting
3. hvem skal bli mitt offer

En strålende dag. Og hvis jeg hadde vært litt mer taktisk i mine beslutninger, ville også livet mitt vært strålende. Ikke slik at jeg ikke har det bra, men det kunne vært så mye, mye bedre.

taktisk a2

1 som er preget av taktikk (1) en t- uttalelse / å kritisere dem åpenlyst nå vil ikke være særlig t- klokt, lurt

2 som inngår som en del av en militær strategi: t- tilbaketrekking / t- enhet avdeling utrustet for å kunne gjennomføre selvstendige oppdrag over et begrenset tidsrom / t-e kjernevåpen kjernevåpen med begrenset rekkevidde, t forskj fra strategiske kjernevåpen

Jeg tror det å være taktisk er noe vi lærer oss etterhvert. En liten unge lærer seg at det er lurt å opptre på en viss måte for å få noe han/hun vil ha. Noen blir flinkere enn andre på å gjennomføre, å stå løpet ut og å alltid beholde det langsiktige perspektivet. Å tidlig skjønne at en viss opptreden vil gi deg goder, og i det lange løp gi deg den makt du ønsker.

Som mange andre har jeg aldri hatt en taktikk, aldri hatt et langsiktig mål i de jobbene jeg har vært ansatt i, bortsett fra å gjøre en best mulig jobb og å ha det bra. Jeg har trodd og oppriktig ment at om man gjør sitt aller beste, så vil man bli belønnet både med høyere stillinger og høyere lønn. Og har man ikke fått dette, så har enten man ikke gjort god nok jobb eller så består ledelsen av idioter.

Det er bare å innse at virkeligheten er annerledes enn hva naive meg kunne begripe. Det er på tide å bli voksen.

Arbeidslivet består av menn og kvinner. Disse kan man dele opp i følgende kategorier:

1. trekkfugl
2. maur
3. dominant gorillahann
4. slange

Ingen av disse er tilstede med hensikt kun å gjøre livet surt for andre, men ingen av de er der fordi man vil være snill mot andre. Og som så mange andre har jeg havnet i kategorien maur (med et lite anstrøk slange).

Men nå er det på tide med forandring: jeg skal bli en gorilla!